Jeg står ved stranden
Et skip sprer sine hvite seil i morgenbrisen og seiler ut over havet
Han stråler ut styrke og skjønnhet,
og jeg står og ser til det til sist kun er en liten hvit flekk der hvor himmel og hav møtes
Da sier en ved min side: "Der er han borte."
Borte, hvor? Borte for mine øyne, det er alt
Han er like stor i mast og seil som da han seilte herfra,
og han er like i stand til å bære sin last til sitt mål.
Hans minkende størrelse er i meg, ikke i skipet
Og akkurat samtidig som en ved min side sier: "Der er han borte,"
er der andre øyne som venter hans komme,
og andre stemmer som er klare til å juble: "Der kommer han!"
Og dette er å dø.
Henry Van Dyke (1852-1933)
Jeg står ved stranden
Et skip sprer sine hvite seil i morgenbrisen og seiler ut over havet
Han stråler ut styrke og skjønnhet,
og jeg står og ser til det til sist kun er en liten hvit flekk der hvor himmel og hav møtes
Da sier en ved min side: "Der er han borte."
Borte, hvor? Borte for mine øyne, det er alt
Han er like stor i mast og seil som da han seilte herfra,
og han er like i stand til å bære sin last til sitt mål.
Hans minkende størrelse er i meg, ikke i skipet
Og akkurat samtidig som en ved min side sier: "Der er han borte,"
er der andre øyne som venter hans komme,
og andre stemmer som er klare til å juble: "Der kommer han!"
Og dette er å dø.
Henry Van Dyke (1852-1933)