Lasse Hovd

-hele teksten er "rappa"fra hans PC......... 50- og 60-årene hadde alle muligheter, og vi grep dem med gitarer og sang. Det var på Keyserløkka i Oslo at guttedrømmer ble til virkelighet. I februar 1949 var det første blokkinnflytting, i Bergljotsvei 3, på Keyserløkka Nord. Jan Hørtun og jeg begynte på Bjølsen skole i 1948. Jan fortsatte på Bjølsen i alle folkeskoleårene, fordi de hadde et godt skolemusikkorps. Etter flyttingen ble jeg overført til Tøyen skole. I andre klasse sa Løren skole at Lasse tilhører oss, og der ble det Guttemusikken. Tor Myrseth flyttet inn noe senere i nr 5, og han havnet på Sinsen skole. Jan spilte trompet, jeg trombone, og Tor fulgte sin mors drøm og øvet på fiolin. Det ble musikken som bandt oss sammen. Munnspill NOT! Sang og gitar HOT! Munnspillorkesteret vi startet i 1957 låt bedre og bedre, men det dro ikke damer merket vi, for nå kom det nye helter på radio, plater og kino. De populære gutta sang og spilte gitar. Jans far var gitarist, så Jan hadde gitar, samt Skau-forsterker! Tor byttet inn fiolinen i gitar, og jeg fikk lånt en stor spansk gitar med bred og noe buet hals. Vi lærte av og øvde hos hverandre, og med de enkleste durene inne på gitarene, kunne vi begynne å synge sammen. Ofte etter å ha lyttet på Radio Luxemburg for å skrive av tekstene. Sykkelkjelleren i nr 3 var det perfekte øvelseslokale med en god klang, og i 1957 startet vi The Key Brothers. Mange utenlandske sanggrupper het noe med Brothers og mikset med Key, kopierte vi sangstiler som apekatter. Jeg måtte ha ny gitar, og for å få penger til det begynte jeg å gå med Aftenposten høsten 1957. Opp klokken fem, og så sykle fra Keyserløkka til Etterstad og mot Bryn. 21 september døde Kong Haakon. Det gjorde inntrykk på meg at alle ville snakke med avisbudet, som kom med sørgebudskapet om kongen. Jeg kom for sent på skolen den morgenen. Første opptreden - og NRK Første opptreden som Key Brothers var høsten 1958 for Østkanten AUF i et lokale ovenfor Jarlen kino. Nå var ikke minst Everly Brothers på repertoaret, og vi greide å knekke koden på hvordan de sang på sin utrolige tostemte måte. Låtene til Cliff og Elvis kom som perler på en snor. Vi sang dem. Tor skrev til NRK, og vi fikk synge i ungdomsprogrammet «12-16». Innslaget ble godt, så NRK ringte og laget nye opptak med våre egne melodier. Vi trengte mer trøkk som bakgrunn for sangen, og Sinsenguttene Arne Schulze på sologitar, og Robert Kristiansen på trommer, ble med i Key Bros for en periode. Det ble mange spillinger etter hvert på ungdomsklubber og skolefester. Mange lag, foreninger og ikke minst byer og tettsteder arrangerte fester og jubileer året rundt. VI var det ungdommelige innslaget, og mikset med populære revyskuespillere, og kommende nye kvinnelige popsangerne ble det mange varierte og morsomme jobber. Chat Noir ga Platekontrakt med Triola I 1960 var vi med på «TI på Topp-show» på Chat Noir, og det resulterte i platekontrakt med Triola, som var Egil Monn-Iversens plateselskap. Jørg-Fr. Ellertsen ble vår kontakt der. «Ti på Topp»-showene fortsatte lenge og vi ble fast inventar. Det ga god erfaring med å jobbe med mange artister fra inn- og utland. «Ønskekonserten» – var selve salgskanalen I Monn-Iversens studio var Ivar Thorstensen produsent, og Svein Sundby tekniker. Vår første plate «Susanne, Birgitte og Janne» solgte bra. Like etterpå laget vi «Fjerne land», men den slo ikke skikkelig før i desember 1962, da den ble ønsket i «Ønskekonserten». Dermed viste radioprogrammet sin kraft den gang for å lansere plater. Den ble en gjenganger, og ble også spilt i mange år i «Sjømannssendingen». Vi laget jevnlig plater på Triola, og sammen med andre artister i stallen. Wenche og familien ble en venn De tre første årene av Wenche Myhres mer unge karriere, jobbet vi mye med henne. Pappa Kjell Myhre kjørte oss i sin Folkvognbuss og spilte også med på trekkspill. Vi var på utallige steder langs kysten på Østlandet med sommershow og i innlandet om vinteren. Vi ble godt kjente, og vi var i Wenches konfirmasjon i 1962, sammen med jentene våre. Alle skulle spille i Shadowsband - The Quivers ble mestere I 1961 ble The Quivers startet av Arne Schulze, sologitar og Jan di Leggerini på bass. Det var flere andre innom, men de etablerte seg med Robert Kristiansen, trommer, og dobbeltmennesket Tor Myrseth på kompgitar. Det gjaldt å ha de riktige instrumentene, og det må ha vært en lykke å drive musikkforretning i Oslo og utover hele landet. Svein Finjarn i The Beatniks, bekrefter at han kjøpte sin Fender gitar hos Hagstrøm, 4 mars 1962. Arne Schulze hentet sin dagen etter. The Quivers fikk også platekontrakt med Triola, og ble den første norske shadowsgruppen som kom inn på platelistene med «Piken i dalen». The Quivers vant også det første norske mesterskapet for shadowsband på Bygdø i 1962. Kunne du ikke spille «Amorada» med gitaren oppe på nakken, hadde du tapt som sologitarist! TV i Norge, Sverige og Danmark Mens Lasse var i Garden i 1961/62 ble det heldigvis innvilget flere søknader, slik at vi kunne være med på TV- og radio-show i NRK. En av dem var i Erik Diesens lommeoperette «Fru Luna» med Carsten Winger, Ingeborg Cook, Arne Bendiksen og Chat Noir-balletten. Merkelig greier å se i ettertid, men de fikset mye i små studioer den gangen. To andre TV-opptak med regi Johnny Berg foregikk med båt i dammen i Frognerparken med melodien «Segla hem» for Nordvisjonen, og «Jeg er så glad når solen skinner» på Karl Johan for «TENpluggen». Opptaket ble bra med oss i våre nye, stilige mørke dresser, i stedet for sølvjakkene, vi tidligere ble utstyrt med for enkelte show. Vi ble invitert av Dansk TV til å være med i det meget populære programmet til Otto Leisner. Vi ble utstyrt med sjømannsgensere til sangen «Filippa, Filippa», og med koreografi av Gene Nettles. Vi var ferdig med prøvene, og skulle gå i opptak. Da det ble mye bråk fra gangen, og inn kom den andre produsenten og sa «Jeg smed ham lige ud. Han var fræk». Det var Paul Anka han hadde kastet ut fra studio fordi han plutselig ikke ville synge sangen, som dekoren var laget til. Manageren til Anka snakket ham til fornuft, han lusket inn i studio og sa at han angret seg. Så ble det opptak for begge to. Årlige show i Bergen – og Katta vår fløy videre Key Bros hadde i en årrekke show i Konsertpaleet i Bergen, som Jørg-Fr. Ellertsen arrangerte i sin hjemby. Alltid fulle hus med forskjellige artister vi inviterte med oss. Al Bishop var med, og Wenche på to show. Første gang var vi øverst på plakaten, og siste gang med henne var Wenche øverst. Dette var etter at hun hadde slått gjennom med «Katta vår», og fløy videre med sin store karriere. En av de siste jobbene med henne var i 1962. Åpningsshow sammen med mange artister på «Rondo», Oslo kommunes nye alkoholfrie ungdomsrestaurant, tidligere «Skansen». Fin reportasje i Det Nye og hovedstadsavisene med bla ordfører Rolf Stranger på dansegulvet. En uke i Bodø – artister i fleng og show hele dagen En av de største jobbene i 1962 var Nordlandsmessen i Bodø. Key Bros og Quivers var det faste innslaget med på minst to daglige show og opptog. Jeg kan hele Åpningssangen ennå. Gunnar Eide i Norsk konsertdireksjon sørget for et variert utvalg av artister, som kom opp hver dag. Mange av disse skulle vi kompe og kore, ofte sammen med Frank Cooks orkester. Ettermiddagsshowet var litt enklere, men etter det var det øvelser med de nye artistene til kveldens store show. Så dansespilling vekslende med Sigurd Janssens messeorkester. Det ble lange dager og netter med midnattssol, fordi alle artistene ble innlosjert på Fiskarfagskolen. Bygningen lå rett ved rusegropa for jetflyene på Bodø flyplass. De startet gjerne opp kl 07! Mens vi var i Bodø kom ukebladet «Det Nye» ut med The Key Brothers fra Keyserløkka som forsidegutter. Det ble en stor reportasje på tre sider, samt en egen Key Bros kryssord. Dette hjalp mye på populariteten, og ga mange nye jobber. Profftilbud – Tysk TV – og Jan slutter! Vi laget også noen plater for svensk Metronome, og de kom i samarbeid med Ellertsen med et unikt profftilbud til oss. Når vi ikke jobbet ute, skulle vi gå på fast jobb hver dag i studioet for å øve og perfeksjonere oss på sang og forskjellige instrumenter. For det skulle vi få en fast gasje. Så skulle selskapet få en tilsvarende del som gasjen, og alt utover det skulle vi dele i to. Det var meget fristende, men vi ble ikke enige om opplegget. Jan hadde også samtidig bestemt seg for å søke lykken i Tyskland i Bayern. Altså slutte i Key Brothers! Jan gjorde det i forbindelse med at vi reiste til Hamburg i februar 1963 for å være med i et stort TV-show «Skandinavischce Platte» med skandinaviske artister. Vi representerte Norge sammen med Grynet Molvig, og laget showet sammen med bla Ann-Louise Hansson, Anita Lindblom, og Gunnar Wicklund. Da vi kom i TV-studiet, var alle kulisser og dekor med tysk grundighet på plass. Det skulle være et norsk høyfjellshotell med all mat allerede lagt på fatene. I løpet av fire dager i et varmt studio luktet det, særlig fra skalldyrene. Det var befriende å bruke en kveld i tysk Metronomes enorme studio for å spille inn fire låter for det tyske markedet. Det ble fire gode innspillinger, og skryt for vår mer enn skoletysk. Lars steppet rett inn – rare Lux-tekster Lars Bjune, fra Sinsen, ble den nye stemmen i Key Brothers. Han hadde tidligere sunget litt med Quivers når de jobbet på fritidsklubber, uten oss. Den første platen med Lars var «Ville vind», og det låt akkurat som før, også ute på spillejobber. Lars var en dreven sanger, og mange av tekstene hadde han også skrevet ned fra Radio Lux. På en spilejobb husker jeg et par som danset forbi. Mannen stoppet plutselig opp, og ble stående med åpen munn, mens Lars sang «Johnny B. Goode». I pausen kom han bort og sa til Lars, at den teksten hadde han aldri hørt før, og om han kunne få den. Det ble ikke noe av! Beatles og parodien ga nytt løft ute Den heteste shadowstiden var nå over, og folk ville høre Beatles-låter til show og dans. Vi i Key Brothers sang allerede trestemt, så da var det bare å stå litt mer på tærne, og øve inn alle låtene som kom i raskt tempo. Det ga mange nye og annerledes jobber. Ikke minst da vi kjøpte parykker, satt sammen fire Beatles-låter, og kalte det Beatles-parodien. To sendinger i NRK hjalp godt på. Med Jan laget Key Bros 8 singler på Triola, og med Lars ble det 3 til. Triola-«tull» - og Troll Mai 1964 sikret Arne Bendiksen seg 80% aksjene i Triola. Vi ville følge Ellertsen over til hans nye selskap Troll. Det likte ikke Bendiksen, som nå satt på kontrakten med Key Bros og Quivers. Han skulle lage 4 plater i året som avtalt, men han laget ingen. Det ødela mye for oss på plate. Vi begynte etter hvert å jobbe for Troll under navnet Troll Keys og Trollmennene, før vi lanserte Key Brothers og Quivers som ett produkt, når det passet. Ikke minst spilte vi komp på de fleste Troll-utgivelsene i en lang periode. Jan, som var tilbake i Norge, startet sin egen platekarriere på Troll. Det ble 7 singler, med «Nå reiser jeg hjem» som største selger med over 20.000 plater. Han ble den mestselgende mannlige artisten i 1965/66. Lars laget også 7 singler på Troll, med «Mockingbird Hill» og «Hvileløs tramp» som de største selgerne. Han fikk TV-sending. Lasse laget 5 singler med sin daværende kone Laila, samtidig som han begynte å produsere for andre Troll-artister og å skrive tekster. De fleste for Jan og Lars, men også flere for Ole Ivars, med «Regnets rytme» og «Line» som deres første storselgere, og senere utgivelser. Her var han også producer. I mai 1965 ble vi engasjert til et sammensatt program på Chat Noir med alle de beste revystjernene. Show 1.mai, og så uken før 17 mai, og med hele tre show denne siste dagen. Utsolgte hus, og stor stemning. Høyanger – en folkefest. Wenche stråler og pappa twister I september 1965 var alt som kunne krype og gå innen revy, skuespillere, NRK-folk og forskjellige musikksjangere, samlet i Høyanger til Norsk Aluminium Company’s 50 års jubileum. Tre dager til ende inkl reise med tog, og så båt på Sognefjorden. To sirkustelt og en stor scene hadde underholdning gående hele dagen og kvelden for små og store. Key Bros og Quivers hadde flere avdelinger, og en med Wenche Myhre. Wenche hadde sagt til sin far at han ikke skulle være med å spille på scenen. Hun sang åtte sanger til stor jubel, men allerede fra låt to hørte vi svake trekkspilltoner fra garderoben. På siste nummer sto Kjell Myhre glad og twistet med sitt trekkspill helt ytterst på scenekanten! Fredagskrimmen på TV stoppet Norge. Lars ut og Hermund inn. I 1965 var Roger Moore engasjert til Vestfoldutstillingen. Helgenen kom kjørende i sin hvite Volvo opp en liten høyde, slik at de fleste av de 20.000 tilskuerne så ham. Et kjapt hull i tennisgjerde bak scenen fik ham trygt inn og showet kunne begynne. Det var jo fredagskrimmen hver uke som fikk alle til å være hjemme om kvelden. Ikke noe utearrangement den kvelden. En uke før han kom, fikk jeg beskjed om at vi skulle spille før ham på scenen. Det krevde en egen sang mente jeg. Jeg gikk letteste vei, og brukte Coasters «Along came Jones» som melodi. Teksten ble til på en time, og så var det øvekveld. Lars hadde nå sluttet, og allsidige organist Hermund Tronvik var ny i Key Brothers og Quivers. Han fikset innledningsmelodien, og vi var i gang. Stor mottagelse på showet, og folk hylte da neonringen på scene ble tent, og Helgenen selv sto der. Han svarte på tre spørsmål, og det var det. Vi solgte 24.000 singler på vel 6 uker. Det var i butikker opp til Bodø, for det var dit fjernsynet var utbygget i 1965. Hadde det vært året etter hadde vi fått sølvplate for da hadde fjernsynet nådd Tromsø Sprek Dagblad-turne med klær og bil. SAS flyr oss til 10 byer I 1965/66 var vi med på mange turer med Kiel-fergen, hvor det hver gang ble satt sammen forskjellige show med mange artister, som Wenche Myhre, Arne Hestenes, Torill Støa, Elisabeth Grannemann, Toreno, Lise Botts. Tøff jobbing med underholdning både på turist- og 1.klasse på ned- og tilbaketur, og mye utstyr som skulle rigges. Som en effekt av disse jobbene sa vi ja til en fantastisk 10 dagers turne i april 1966, hvor SAS fløy oss til en ny by hver dag. Arne Hestenes var konferansier for Dagbladet/Rådet for herreklærs moteshow, som også inneholdt lansering av en ny Vauxhall. Vi var 13 personer som reiste; Key Bros og Quivers, 3 mannekenger, leder for moterådet Aavatsmark og reklamesjef i GM Klunglang. Det ble ikke spart på effektene og på showene hver kveld. I byens største hotell, var det alltid en Vauxhall inne i lokalet! Enten var et vindu tatt ut, eller en del av en yttervegg! Stor suksess, og som journalist i Dagbladet, jobbet Hestenes sent hver kveld. Han sendte spenstige manus sammen med fotograf Johan Bruns bilder til forside- og to siders-oppslag i avisen. Koring til undring I 1967, var vi selv i studio, da vi ble ringt etter om vi ikke kunne komme med en gang for å fikse en korejobb for gruppen 126, som spilte inn «Graveyard Paradise». Hermund arrangerte stemmene våre, og koringen ble en vesentlig del av lydbildet. Merkelig opplevelse å tenke tilbake på, når ingen i bandet husker dette nå. Arve Sigvaldsen vet det, og Thor-Rune Haugen og Svein Harald Hansen har skrevet om dette i ettertid. Entusiaster spør ikke - gjør mye «rart» I en platebutikk i Oslo i 2009, kunne man kjøpe en CD som het «The Key Brothers. 1962-1968. Deres beste sanger». Hele 29 låter var presset inn, og med coverbilder tatt fra 3 plater. Varierende kvalitet. Da jeg senere spurte han som hadde digitalisert dette, om han hadde fått tillatelse av noen, svarte han at han var entusiast!! Det blir ikke mye TONO-penger etc av sånt. Mange av våre innspillinger ligger på You Tube. Entusiaster har også lagt dette ut. Hyggelig kan man si, men mange merkelige bildeløsninger. CD-samlingen Trollkrem kom ut i 2014, og inneholder 119 Troll-innspillinger med de fleste artistene på selskapet representert. Når jeg teller etter og ser, så er Key Brothers og Quivers forskjellige medlemmer, som gruppe eller soloartister, eller jeg som tekstforfatter og produsent, med på mer enn en tredjedel av alle innspillingene på Troll gjennom tidene. Spotify har nå lagt ut vår LP og kassett fra 1980, uten at vi visste det. Den gangen gjorde Jan, Tor og Lasse en nyinnspilling for EMI med de mest populære låtene våre, eller tekster jeg hadde skrevet. Et utvidet Kjell Vidars orkester kompet i rett tidsånd, Ole Vidar Lien var produsent i Etrola lydstudio på Hadeland og med tekniker Øivind Lysestøen Alt er mulig når du drømmer og øver Fra å være en tregreps sangtrio, så utviklet vi oss fort i de vel 12 årene vi holdt på, til å bli allsidige med mange muligheter, som vi grep og ikke grep, alt ettersom. Som gruppe ga vi ut plater i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Belgia, Nederland, Luxemburg og USA. De to siste årene spilte vi også til dans på Roklubben på Bygdø i Oslo. Mest for å ha det hyggelig sammen, og å spille for danseglade som trivdes på det gode dansegulvet. Siste jobb der var i 1969. Mitt livmotto: Det er en tid for alt