Morten Øye

Det var en ære å ha kjent deg, Morten. Takk for alt.

Kjære Morten Ved bisettelsen i Drøbak kirke 2. mars 2021 holdt jeg minnetale ved din kiste. Der og da var det vanskelig å få fram alle ord, slik jeg ville. Derfor gjentar jeg minnetalen her, som den burde være: Du var den minste av oss tre brødre som vokste opp på toppen av Prestebrauta hjemme i Ørsta. Det er så inderlig urettferdig at det ble du som skulle bli borte først av oss. Du må tilgi oss at vi kom til å kalle deg for Morten Minstemann. Du var jo minstemann tross alt, selv om du aldri likte å bli minnet på det. For oss var du den artige smågutten som Anne Cath Vestly fortalte om, i barnetimen for de minste i radio. Du ble heldigvis snart stor, og ble lekekamerat med storebror Jon og meg. På hytta vår i Øyadalen var det ikke så mange barn å leke med, og vi var henvist til hverandre. Hytta var vårt paradis. Vi tilbrakte hele skoleferien og de fleste helger ellers, vår og høst, på hytta, sammen med våre foreldre. Der var det kort vei til en elv hvor vi kunne fiske, kjøre med lekebåter og bygge dammer. Det var kort vei til skog, til åser og heier og til fjell. Foreldrene tok oss stadig med på turer. Før du kunne gå, sto du fastspent i den gamle ryggsekken til far Einar. Bak hytta var det en stor steinur, der vi kunne gå på oppdagelsesreiser lang ned i huler mellom steinblokkene. Vi hadde et tykt rep på 7-8 meter, som vi brukte når vi skulle langt inn og ned i hulene, som sikkerhet. Dette repet var vårt kjæreste leketøy, det var i bruk hver dag. Det var det første vi spurte etter når vi våknet. «Hvor er tauet», som vi sa, den gangen. Vi ble gode kamerater i de årene, selv om det som blant søsken flest også ble litt erting og gjort noen pek innimellom. Som dine brødre, ble også du skolelei i Ørsta. Det var mor Aslaug som satte deg på tanken om at du skulle søke om å bli postelev. 17 år gammel dro du til Oslo, og det tok ikke lang tid før Posten nær sagt var din nye familie. Du forsvarte Posten i tykt og tynt, og du fant snart mange gode venner der. Du hadde omtanke og omsorg for dem som var rundt deg, og du hadde en god porsjon rettferdighetssans i deg. Det var nok det som førte deg inn i arbeidet som tillitsvalgt i postorganisasjonene. Den veien førte deg helt til topps i LO Stat. Da var du ikke lenger Morten Minstemann. Du var førstemann. Det var tvil i statsorganisasjonene om du ville være hauk nok i kampen for rettigheter og lønninger, eller om du ville bli en tam due. Du kunne med rette være stolt av hvordan du løste utfordringene, både med å slå sammen postorganisasjonene, behandle omstillingene i Posten og i å samordne og lede LO Stat. I Posten fant du også din Liv. Dere var et livlig par, glad i farger, glad i musikk og glad i reiser. Typisk nok ble det giftermål under reise i Tyskland, høsten 1990. Sammen fikk dere utfolde masse livsglede, også sammen med gode venner i Posten, i LO og i Drøbak. Dere var begge svært glad i barn, og dersom det var noen sorg hos dere, så var det nok at dere aldri fikk egne barn. I familien vår snakker gjerne våre barn og barnebarn om smilet til Onkel Morten. Det var lunt og lå stadig på lur. Selvironi kunne du også oppvise. Du ble en gang i et intervju spurt om hvilken tegneseriefigur du identifiserte deg med. Svaret kom prompte; Obelix i Asterix-seriene. «Han er stor, rund og god, som meg», sa du. Og oftest blid, kan jeg føye til. Du var mye flinkere enn meg til å holde på Ørsta-dialekten. Jeg glemmer aldri da du besøkte meg i Fredrikstad, kort etter at du kom til Oslo som nybakt hybelboer. Du var fullstendig oppgitt over butikkene i hovedstaden. De har jo ingen ting av slikt som jeg trenger, sa du. Du var inne i en butikk og ba om å få en tvåge men, nei, det hadde de ikke. Umiddelbart tenkte jeg at han kanskje var litt naiv, men det lå nok et smil på lur, også den gangen. Det var et særdeles tung slag for deg, da Liv døde for snart fire år siden. Da var det ikke like lett å lokke fram smil og latter hos deg. I årene etterpå var du ofte trist og lei. Savnet var enormt. Heldigvis var det en stor venneflokk rundt dere her i Drøbak, noe som gjorde livet noe lettere for deg. Vi i familien er dere alle stor takk skyldig for det vennskap, den omsorg og de tjenester dere ga ham. Døden kom brått for Morten. Han var noe forberedt på det, etter de tilfellene han hadde i romjulen, og de sykehusbesøkene han hadde etterpå. Vi i familien mener bestemt at han var mer oppstemt og gladere til sinns, etter at legene informerte om hvordan situasjonen var, med alle hans plager. Han fikk dessuten vite at han kunne dø brått og raskt, uten at det nødvendigvis måtte skje med det første. Slik ble det likevel, da han onsdag 17. februar falt om på gaten her i Drøbak. Det er en mager trøst, men likevel viktig at det var mye lettere å snakke med ham de siste ukene, om vi bare ikke forstyrret ham midt i en sportssending på TV. Det var et av mange tegn på at han så litt lysere på livet. Blant annet bestilte han seg to nye godstoler, og de skulle være på plass til TV-sendingene startet fra VM i Oberstdorf. Han hadde kjøpt ny TV, ny mobiltelefon og han planla å reise en tur hjem til sitt kjære Ørsta til sommeren. Dette tydet på at han ikke var nedstemt og ulykkelig da han møtte døden. Du fortjente ikke å dø nå, kjære bror, men du fortjente å oppleve litt av din gamle livsglede på tampen av ditt tross alt rike liv. Takk for alt, Morten hvil i fred.

Trist å høre at Morten er gått bortDu var min lærer på Trinn 1 i 1974/75. En fantastisk læremester og en hjertegode mann med omsorg for sine elever. Hvil i fred ️

Takk for fine stunder - og for at du inspirerte og motiverte! Kvil i fred!

Takk for et langt vennskap, hvil i fred: András

Morten Øye til minne Morten Øye døde 17. februar i Drøbak. Med han har en av de sentrale lederne i LO Stat gått ut av tiden. Morten Øye var bare 17 år da han kom fra Ørsta til Oslo som post-elev. Etter utdanning og noen år i Postens tjeneste, ble han allerede i 1977 tillitsvalgt på heltid. Og tillitsvalgt forble han til han ble pensjonist i 2010. De ti siste årene som LO Stats leder. LO Stat er først og fremst en tarifforganisasjon, der forhandlinger knyttet til medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår er en sentral del av oppgavene. Som leder kreves det at du tar hensyn til ulike forbunds prioriteringer og ønsker. Morten Øye var en mester i det faget. For ham handlet det hele tiden om fellesskapet. Han var overbevist om at et samlet LO Stat også ville gi økt forhandlingsstyrke og dermed best uttelling for dem han først og fremst så på som sine oppdragsgivere: medlemmene. I både store og små forbund. Denne grunnleggende analysen gjorde også at Øye ble initiativtaker til at de ulike hovedsammenslutningene i staten skulle finne sammen under forhandlinger. Det er ikke tvil om at samarbeidet mellom LO Stat, Unio og YS Stat ga økt tariffstyrke og dermed også bedre uttelling for medlemmene. Men dette krever også en egen utholdenhet og evne til å koordinere og prioritere. Av og til, når klokka har passert tre timer over fristen hos Riksmekleren, og streikevestene er funnet fram, kan det virke helt umulig å finne en løsning på den gordiske knuten et tariffoppgjør kan være. Da trivdes strategen Øye. «Ja, det kan se vrient ut, men vi tar ett problem om gangen, så kommer vi gjerne i mål», var Øyes enkle beskrivelse av sin tilnærming i forhandlinger. Øye ble omtalt som en pragmatisk sosialdemokrat. Han både likte og mislikte den beskrivelsen. Innebar den at han var løsningsorientert til fordel for medlemmene, syns han det var helt OK. Lå det derimot en antydning der om at han sklei litt på prinsippene, ble han arg. «Jeg kjenner dem jeg forhandler for. Jeg har vært der sjøl», sa han. Han hadde jo det. I Posten. Han var en del av postfamilien. Alltid. Han var en av de første som skjønte at virksomheten måtte gjennom en storstilt omstilling fordi ny teknologi og dereguleringen av postmonopolene i Europa ville true inntektene. Som leder av Den norske Postorganisasjon tok han byrden med å forsvare den største omstillingen i norsk arbeidsliv etter krigen. Mange medlemmer mistet jobben. Men det kostet også for Posten og for staten som eier. Trygghet under omstilling, var kravet fra organisasjonene. I store trekk fikk man det til. Og da er det også lov å fortelle historien om da Posten ble særlovsselskap på en serviett. Øye og Terje Moe Gustavsen, som hadde vært tillitsvalgte sammen i osloavdelingen av Den norske Postorganisasjon, og som begge senere ble ledere i LO Stat, hadde lunsjpause sammen under et møte i Kostøl-utvalget. Utvalget ble nedsatt av LO og Arbeiderpartiet for å drøfte de store omstillingsutfordringene som de statlige virksomhetene sto overfor. Utvalget konkluderte bl.a. med å foreslå at NSBs trafikkdel og Postverket skulle omdannes til særlovselskaper, heleid av staten. Men utvalget sleit litt underveis. De fant ikke løsningen. Øye og Gustavsen gjorde det. I løpet av den før omtalte lunsjpausen skisserte de det hele opp på en serviett, det eneste de hadde for hånden. De tok servietten med seg inn i møtet. Der ble den til et forslag som senere gikk hele veien og ble vedtatt i Stortinget. Øye elsket den historien. For så vanskelig kan forhandlinger være, og så enkelt kan løsningene komme. Vi i LO Stat har mye å takke Morten Øye for. Vi lyser fred over hans minne. Egil André Aas Leder i LO Stat

Hvil i fred min kamerat

Gode venn, takk for opplevingar, gode samtaler og reiser. Du var mi store støtte og læremeister i alle år. Saknet er stort, kvil i fred Morten.

Eit langt vennskap er over. Takk for alle gode minne og interessante diskusjonar og samtalar gjennom mange år når du var på besøk i heimbygda. Vi hadde ein fin prat på telefonen måndag kveld 15 februar, kjem til å sakne deg.