Odd Just Michaelsen

Takk for gode fotballtreninger.

Du var en flott kar full av liv og pågangsmot. De siste årene tok du den ene trøkken etter den andre uten å syte og klage. Du beholdt det gode humøret helt til det siste og en ting var sikkert- du skulle klare deg selv! Litt hjelp var ok, men kaffen skulle du fikse! Jeg vil savne samtalene og møtene våre, rart at du plutselig er helt borte.

Kjære pappaen vår.
Nå er også du borte. Det er tomt. Det gjør vondt og det føles ensomt. Men det finnes alltid et lys i det mørke. Og det er minnene. Du var så aktiv. Hadde så mange prosjekter, hadde så mye du ville gjøre. Og du skulle helst gjøre alt selv. Du satte i gang, ofte med dine egne Reodor Felgenprosjekter, Det gikk ikke alltid så bra, vi spøkte med at hver gang du var på Brygga på Sørlandet så havnet du på legevakten og skaffet deg et nytt arr, en ny skade, et nytt minne. Men du ga deg aldri. Du er den staeste jeg kjenner, ingenting var umulig. Du kunne være streng, men også tullete og snill. Og en ting er sikkert. Du var der, sterk og trygg, klar til å ordne opp. Så godt du kunne. Men da vi mistet mamma, mistet du litt av livsgnisten din. De siste årene var tunge, kroppen sviktet, men viljen var der. 3 dager før du døde ville du hjem for å begynne opptrening. Du ville få kroppen til å fungere, du ville ut å luke i hagen, du ville leve videre. Men hjertet ditt hadde en annen vilje, Det hadde fått nok. Det ville hvile. Nå er du hos mamma, gift i 50 år i år. Nå er nok hjertet ditt helt igjen. Våre hjerter har fått en brist, men pappa, vi klarer oss, vi skal leve videre på minnene. Jeg er så glad i deg, og jeg savner deg. Du vil alltid være med meg.